Hvem er vi?

Hvem er vi?

Hentet fra kapittel 3 i boka
«Det kom som en bombe»

Sannhetens Ord Bibelsenter: Hvem er vi? 

Som Normann Olsen tidligere har nevnt, ble menigheten grunnlagt i 1994. I dag er vi omlag 120 medlemmer og tilhører det man gjerne kaller den pinsekarismatiske delen av kristenheten. Medlemmene våre har bakgrunn fra blant annet pinsemenigheter, trosbevegelsen og lutherske sammenhenger. Selv om vi fra begynnelsen av sprang ut fra den såkalte trosbevegelsen, har vi aldri sett på oss selv som en utpreget «trosmenighet».   

Skal vi plassere menigheten på et bestemt sted i kirkelandskapet, tror jeg vi kan si at den «klassiske pinseteologien» er en linje vi kjenner oss godt hjemme i. Menigheten deltar på ulike tverrkirkelige møtearrangementer og har flere gjestetalere som representerer en god bredde innen kristenheten.  Vi i lederskapet har i mange år deltatt i lederforum for menighetene i kommunen vår. Her har vi møttes både prestene i Kirken og ledere i andre menigheter. 

Menigheten slik den fremstår i dag, synes meg å bære preg av medlemmer som først og fremst er med fordi de trives der. De elsker Jesus og ønsker å tjene Ham, og gjør en flott innsats både i menigheten og ellers i samfunnet. 

Lederskap 

Når det gjelder menighetens struktur og lederskap, ledes menigheten enkelt fortalt på følgende måte: 

Det øverste beslutningsorganet i menigheten består av et pastorteam med fire likestilte pastorer. Pastorteamet, sammen med bønne- og omsorgslederstillingen, utgjør det vi kaller menighetens lederskap. Vi tror at lederskapet er kalt av Gud til denne tjenesten, men også av menigheten. Med det mener vi at Gud kaller og utruster, samtidig er det viktig at menigheten gir sin anerkjennelse til de menneskene Gud har kalt. Selv om lederskapet ikke er valgt demokratisk, er vi like fullt avhengige av medlemmenes tillit for å tjenestegjøre i kallet.  

Ledere i Guds menighet skal være tjenende, ikke herskende. Vår oppgave er å tjene menneskene Herren har betrodd oss. Derfor er det viktig for oss å være tilgjengelige for våre medlemmer. Vi er alle brødre og søstre i Herren som trenger hverandre i tjenesten for Ham. 

Som ledere søker vi Gud mye i bønn om veiledning og visdom til denne krevende oppgaven. Menigheten tilhører Kristus, og det er viktig for oss å gjøre Hans vilje slik at menigheten blir som Han ønsker. Denne innstillingen har fulgt oss i lederskapet hele veien, og jeg kan vitne om de andre lederne at de fremstår uten selviske tanker og planer for menigheten.  

I menighetens første år var alle pastorene i full jobb ved siden av menighetsarbeidet. To av oss jobbet nattevakter og dermed var det hendig at vi var flere. Det kan virke mye med fire pastorer i en forholdsvis liten forsamling. Når vi i dag ser alt det vi har gått igjennom som menighet, og det trykket det til tider har vært, synes det som en Guds gave at vi var flere om denne oppgaven. Fortsatt er to av pastorene i full jobb.   

Det kan være krevende å arbeide tett i et lederteam slik vi har gjort i mange år. Men, så lenge vi har det samme hjertet for å gjøre Guds vilje, fungerer det bra. Når man arbeider i et team, må man ydmyke seg under hverandre. Det krever åpenhet og klarhet, noe som gir en god hjelp til å holde seg på veien. Vi er på ingen måte fullkomne i dette med å lede; vi ser stykkevis og delt, og vi har lært mye underveis. 

Saligere å gi enn å få 

Apg 20,35 

«Ved å arbeide slik har jeg på alle måter vist dere at dere må støtte de svake. Og husk Herren Jesu ord, at Han sa: «Det er saligere å gi enn å få.»»  

Hvis jeg skal peke på noe spesielt som kjennetegner Sannhetens Ord Bibelsenter, tror jeg det må bli den generøsitet som kommer fra menighetens medlemmer når det gjelder å gi og å støtte andre mennesker. 

Vi støtter flere misjonsarbeider, både i Norge og ellers i verden. Vi har foreløpig ikke noen egne prosjekter som vi har startet opp, og derfor er det godt og viktig at vi kan støtte andre virksomheter. Mye av det vi gir ut, går til å hjelpe fattige og svake. Dette ligger på Guds hjerte, og det er naturlig å gi der nøden er stor. 

Bønn 

Helt fra menighetens grunnleggelse har bønnemøtene vært en viktig del av menighetslivet. Bønnemøtene er nesten like godt besøkt som de vanlige søndagsgudstjenestene. Bønn er for hele menigheten, og ikke for noen spesielt utvalgte bønnesjeler. På bønnemøtene ber vi for behov som finnes i og rundt menigheten.  

Vi ber for kommunen vår, for landet vårt, for Israel og for andre saker som er aktuelle. Vi mottar bønnebegjær fra ulike steder i landet, og har fått mange vitnesbyrd tilbake om bønnesvar. Bønnemøtene fungerer som en motor i menigheten og er en bønneskole for oss alle. 

Selv barn og unge deltar gjerne på bønnemøtene, spesielt i skoleferier. Hadde det ikke vært for menighetens bønnemøter, tror jeg ikke vi som forsamling hadde blitt stående i alt det vi har vært igjennom. Bønnemøtene har blitt et sted hvor vi har fått lære å overgi våre hjerter til Herren. Der har vi fått utøse våre hjerter og vår nød til Ham som er den eneste som kan utfri og bevare i trengslene.  

Gud har vært og er uendelig trofast, og vi har fått oppleve Hans nærvær og trøst, og ikke minst styrke og kraft til å gå videre når det har vært tungt og vanskelig. Når håpløsheten har vært stor, og vi har kjent presset på forsamlingen, så har løsningen alltid vært bønn. 

Vi har i perioder opplevd behov for å ha bønnemøter flere ganger i uken. Under de verste periodene var vi nesten daglig samlet i bønn. Jeg er overbevist om at det har vært med på å berge oss som forsamling. I nødens stund har vi måttet bøye oss ned for Ham som er Herre over alle ting. Vi har ikke nødvendigvis sett bønnesvar i alle ting slik vi har bedt eller håpet, men den store bønnen har alltid vært «skje Din vilje».  

Vi har opplevd tryggheten det er å overgi saken i Guds hender. Gud kjenner alle ting og alle hjerter. Vi har mange ganger sett hvordan Herren har hjulpet og fridd oss ut. Han er den store trøster som samler tårene på Sin flaske når byrden blir for stor (Salme 56,9). Vi kan sannelig vitne om Guds trofasthet og mektige arm til å beskytte og bevare. 

Vi har selvsagt vært fristet til å ta igjen og føre vår strid på kjødelig vis. Bønnemøtene har blitt et «våpenhus»* hvor vi har fått legge av oss våre egne kjødelige våpen. Jeg sier på ingen måte at vi har vært fullkomne i dette, men vi har fått lære oss at Herren strider for oss og vi skal være stille (2. Mos 14,14). Mange ganger har det vært vondt å oppleve urettferdighet og uriktige påstander, men vi har valgt å stole på at sannheten en dag vil komme frem.  

Retreater 

Vi har i mange år arrangert retreater for menigheten. En retreat er ganske enkelt at man trekker seg tilbake for en tid. Formålet er å søke Gud i stillhet og bønn uten at de hverdagslige sysler gjør krav på vår tid og oppmerksomhet. Retreatene har vært til velsignelse, og mange deltakere har vitnet om en himmelsk berøring til både ånd, sjel og kropp. Det å være på et egnet sted og sette av noen dager for å søke Herren i stillhet, har gitt så utrolig mye tilbake. 

Måten vi mennesker lever på i dag er for mange av oss både travel og stressende. Dagene krever mye, og det er mange røster som kjemper om vår oppmerksomhet. Derfor er det godt å kunne sette av noen dager uten ytre forstyrrelser som mobiltelefon, PC, TV og andre hverdagslige ting. Ikke noe av dette er skadelig i seg selv, men vi kan alle oppleve at ting kan ta for stor plass i livene våre. Her kommer retreaten oss til hjelp. Når man ikke har alle disse tingene tilgjengelig, merker man bedre hva de gjør med oss. Det å avstå, at man faster, enten fra mat eller for øyet og øret, kan bringe stor velsignelse for det indre, åndelige livet. 

På retreaten lærer vi oss hvordan vi kan overgi oss til Herren. Noen ganger er det helt nødvendig for oss å slippe alt vi har i hendene for en tid. Slik kan vi oppfylle Mesterens Ord fra Luk 10,42: «Men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, som ikke skal bli tatt fra henne.» Maria satte seg ned ved Jesu føtter, kun for å være hos Ham og lytte til Ham. 

Om det er nødvendig for den enkelte kristne å sette av tid for å søke Mesteren i stillhet, har det kanskje vært det enda mer for oss som ledere. Vi i lederskapet har virkelig kjent behovet for å holde oss nær til Herren.  

Vi har ofte kommet i situasjoner som menneskelig sett har vært svært krevende å håndtere. Dette med stillhet har derfor blitt en viktig hjelp. I stillheten faller vi til ro innfor Mesteren. Stillheten skiller ut stemmene, lar sjelens «grumsevann» synke ned. Det indre speilet klarnes, og Mesteren trer tydeligere frem. 

Jeg husker spesielt en av våre senere retreater. Den helgen hadde Dagbladet en stor artikkel om oss i sitt lørdagsmagasin. Vi som var der, visste alle sammen at vi ikke kunne gjøre noe der og da. Vi måtte bare legge det bort og overlate det til Herren. Da ble det ekstra krevende å skulle praktisere stillhet, men jeg tror at slike opplevelser er med å berike vårt indre liv.  

Det fine med retreater er at man får lære seg selv bedre å kjenne. Skal man bli bedre kjent med Gud, er det ingen ulempe å bli mer kjent med seg selv. Det er absolutt ikke enkelt å legge bort hverdagslivet med alle dets bekymringer, tanker og gjøremål. Her gjelder ordene «øvelse gjør mester». 

Jeg tror at retreatene har tilført noe fra Guds hjerte som har vært helt nødvendig for oss. Det å drikke av kilden, Guds kjærlighetskilde, gir kraft og nytt mot. Mange ganger har jeg selv erfart det som står i en sang: «en liten stund med Jesus, og alt forandrer seg». Det er ikke nødvendigvis de ytre omstendighetene som forandrer seg når vi søker Gud, men vårt eget hjerte og sinn. Det som så håpløst ut, virker med ett ikke fullt så håpløst. Herren er en Mester til å forandre oss i vårt indre når vi gir Ham tid og rom. 

Sang og musikk 

Menigheten vår har blitt velsignet med et godt sang- og musikkmiljø. Menighetskoret er etterspurt, og vi får stadig invitasjoner til å synge på gudstjenester, møter og konferanser ulike steder. Vi får spesielt mange tilbakemeldinger etter at koret har sunget på TV Visjon Norge.  

Mange fryder seg og sier at de opplever en himmelsk atmosfære gjennom sangen. Det er alltid godt å høre at mennesker blir velsignet. Det er blitt tre cd-utgivelser med koret vårt, og ifølge tilbakemeldinger som kommer har disse vært til velsignelse og glede for mange.  

I tillegg til menighetskoret og musikere har vi ungdomskor, barnekor og et sang- og musikkteam. Sistnevnte synger både på våre gudstjenester, ungdomsmøter og i andre sammenhenger. Utviklingen fra tiden i cellegruppen, hvor man benyttet kassettspiller i samlingene, til det vi ser i dag, har vært stor, og det takker vi Herren for! 

Menighetsliv 

Selv om mye av det som fortelles videre i denne boken omhandler saker som har et negativt fortegn, er det heldigvis ikke slik at hele vår historie bærer preg av dette. Menigheten er forholdsvis ung, og det er mange positive og gode ting som skjer iblant oss.  

Vi er en menighet hvor alle generasjoner deltar aktivt. Barn, ungdom, voksne og eldre deltar sammen i både gudstjenester og annet felleskap. Det er en styrke at generasjoner beriker hverandre. Vi har blant annet aktiviteter som familieleir, ungdomsturer og barne- og ungdomsarbeid.  

Vårt ønske er mest av alt å være en menighet som er opptatt av Herren Jesus og Hans rike. Menigheten er noe Gud har oppreist, og vi tror Han har gode planer for oss. Som alle andre menigheter, har vi et oppdrag her på jord: Å forkynne Herrens gode veier for hele folket.  

Mange i menigheten er frimodige og bevisste evangelister i hverdagen. Når de møter åpne hjerter og ører, deler både voksne og barn frimodig hva Jesus har gjort i deres liv, og hvor mye troen betyr for dem. De vitner om Jesus for ufrelste i familien, kollegaer og for venner og skolekamerater. Mange tar med seg bønneemner fra familie, skole og arbeidsliv til menighetens bønnemøter og det kommer mange tilbakemeldinger om bønnesvar. Vi er kalt til å være lys og salt i verden, og i møte med ufrelste deler vi troen og håpet vi selv har funnet i Gud. 

Vår bønn og lengsel er at vi ved Guds nåde skal få være en menighet etter Hans hjerte og velbehag. Vi er underveis, og vi er pilegrimer på veien mot himmelen. Det er stadig noe nytt å lære om Herrens veier og om det å drive menighetsarbeid. 

Når vi ser tilbake på de turbulente årene menigheten har opplevd, ser vi Guds trofasthet fremfor alt annet. Gud er trofast og Han svikter ikke.